Trivelig melankoli.

Jeg har siden jeg var en liten pjokk med egen kassettspiller på rommet (av typen robust & kjempesvær) nydt å kunne tre et par digre headset på hodet, lukke alt ute og la meg lede inn i dyktige artisters verden. Det startet med Bob Marley og David Bowie på begynnelsen av åttitallet. Marleys LIVE-album fra 1978 var det første jeg kjøpte meg, Bowies Ziggy Stardust fikk jeg kopiert av en kompis -

There's a starman waiting in the sky, he'd like to come and meet us, but he thinks he'd blow our minds  -

Marleys Redemption Song var den første sangen jeg lærte meg på engelsk.

Åttitallet videre ble preget av dekadansen som sveipet gjennom musikkverdenen. I tillegg til å hengi meg til jappete RPG-jazz (av typen spillefilmmusikk á la Tootsie), lot jeg meg  sjarmere av såpass  forskjellige musikkstørrelser som Depeche Mode og Prince and the Revolution -

Sometimes it snows in April, sometimes I feel so bad, sometimes I whish that life was neverending but all good things, they say, never last -

mens funken lå og lurte i bakgrunnen.

Med dette grunnlaget, samt tvangsforing av Kiss og andre lettbeinte underholdningsalternativer (joda, jeg var i Drammenshallen og så a-ha i - 86, jeg så Def Leppard i Skedsmohallen i - 88) snublet jeg over grunge engang på begynnelsen av nittitallet, og nispilte Pearl Jams Jeremy -

at home, drawing pictures of mountain tops, with him on top, lemon yellow sun arms raised in a V, dead lay in pools of maroon below .

Omtrent samtidig mistet jeg interressen for TAFKAP - artisten som bare noen få år tidligere hadde bergtatt meg med musikalske krumspring og provoserende tekster.

Senere, mye senere, etter at musikkspilling i hverdagen har blitt synonymt med Albert Åberg, Charlie og sjokoladefabrikken (i en herlig, NRK-produsert utgave, forresten) og enerverende ketsjup- og krokodillesanger, finner jeg at jeg fremdeles trekkes mot melankoli, mot artisters evne til å beskrive en uro, en dissonans i levde liv og forventninger. En i så måte undervurdert artist er Maverick-signerte Me'Shell Ndegéocello, bassist og poet, med hang til å skape virkningsfulle mollstemte fortellinger  -

You push me away bitterly, my apologies fall on your deaf ears, you curse my name bitterly, and now your eyes they look at me bitterly.

Så, med muligheten for å oppleve stadig nye talenter - også fra vår kant av verden - med såre fortellinger på pennespissen, er det med tilfredshet jeg konstaterer at min glede over musikk ikke har sluknet. Godt er det også å kjenne at melankolien fremdeles pirrer nerverøttene og sender de velkjente grøsningene nedover ryggraden -

Mom wouldn't you just love to see me now? I'm finally working with my hands I'll show you how, I almost fell as happy as a boy that happy is.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

BRD

BRD

37, Tromsø

Doktogradsstipendiat ved Universitetet i Tromsø, fokus på sikkerhetsteorier, vitenskapsteori og olje- og gassvirksomhet i nord. Har pauset meg ut av bloggosfæren, men søker igjen nye kommunikasjonskanaler, ettersom FB og Twitter har sine åpenbare begrensninger.

Kategorier

Arkiv

hits