På tur.

Været i kyststrøka noraførr var rett så godt fredag, så vi besluttet å teste den nye lavvoen der sike ting bør testes; ute i naturen (for å slå den opp i hagen teller så absolutt ikke i en friluftsby som denne). Ungene var rent høytidsstemte der de satte seg i bilen - det vil si, de av dem som forstod hva som var i ferd med å skje; minstemann så svært undrende på mamma og pappa som løp frem og tilbake og pakket inn i Mondeo'n følgende absolutt essensielle utstyr for en ettdøgns tur m/ lavvo:

 

- Lavvo (selvsagt)

- 4 soveposer, samt en dynepose til minsten

- To dobbeltmadrasser, oppblåsbare

- Et stort sitteunderlag, samt 4 små, type IKEA, til bålkos. 

-  Engangsgrill, ved (for det kan jo hende all nedfallsved er våt der ute, som min frue så korrekt påpekte) og avispapir til opptenning (nei, far er ikke fortrolig med opptenning m/never og kvist alene)

- Til fem personer: Regnklær, ullklær, lettere klær til bruk i eventuelt godvær, støvler, joggesko.

- Bleier, våtserivetter (prinsippløst, men uhyre praktisk under primitive forhold)

- Stormkjøkken (hovedsakelig til kaffekoking) 

- Lesebøker, to stk.

- bøtte & spade

- Diverse burker for oppbevaring av diverse skatter barn finner overalt

- Morgenbladet, i tilfelle man kunne få lest noe, alene

- Kniver, en smørekniv, en brødkniv, en spikkekniv. 

- Mat: Kald pizza (!), en kylling - ferdig grillet, et brød m/fem påleggsorter, en pose rundstykker, frukt, grønnsaker, fiskekaker og pølsebrød (hvis noen lurer på pølsebrødene når pølser ikke nevnes, kan det informeres om at fiskekaker delt i to i pølsebrød er ypperlig få-barn-til-å-spise-fisk-mat), snop til kvelden.

- Drikke: Vann (for det kunne jo hende det ikke finnes vann akkurat der, som viste seg å være riktig igjen...) , juice (to typer, må vite), melk (mest til mammas kaffe) og noe godt til mamma og pappa...

 

 

På vei ut i villmarken besluttet vi oss for å forsøke å få tak i en pumpe til madrassene; de kom i hus i form av en gave fra en flyttesjau en gang, og noen pumpe fulgte ikke med. Problemet var at hullet til pumpa var så sabla stort, så hverken far eller butikkekspeditør forstod hvordan man skulle kunne bruke noen av de pumpene de hadde. Nåvel, man får klare seg uten, tenkte vi, vel vitende om at mennesket, historisk sett, i all hovedsak har sovet på hardt underlag.

 

Etter en snau time med solskinn og flott utsikt iblandet noe diskusjon om hvilken mp3-spiller som skulle sitte på hvilket rødt hode, stanset vi bilen i passe gåavstand til en av landets flotteste strender. Alle barn ut, pjokken på en arm, de to søstre besluttet at joda, de ville faktisk bære noe, og plukket stolt opp hhv. bøtte & spade og et sitteunderlag (det store, de 4 små lot vi ligge igjen i bilen).  Vi kom oss ned bakken med kun et fall, men treåringen kunne tappert melde at hun slo seg akkurat der hun allerede hadde et plaster, så dermed var alt i orden. Vi fant oss en plass der vi tenkte det ville være bra å være, men småknott og mygg gjorde oss usikre. Ville det kanskje være mindre av plagen der borte? Enn der, kanskje?

 

Etter tre flyttinger og to ekstraturer opp til bilen etter utstyr, slo vi opp lavvoen rett i nærheten av en liten bålplass, midt på gressletta rett ovenfor stranda. Minsten ville gjerne bade, og satte kursen rett mot havet. Vi fant det lurt å stanse han i hans forsøk på å sette ny rekord i kaldtvannsbading for ettåringer, noe han fant svært urimelig. Bading er nemlig livet, har han funnet ut etter å ha plasket rundt i mer behagelige temperaturer tidligere i sommer. En fiskekake og litt bøtte & spadeaktivitet satte ham effektivt på andre tanker.

 

Med solnedgang kom gudskjelov pålandsbrisen, noe som gjorde at knotten slo seg til ro andre steder enn på oss. Da hadde imidlertid minst to av barna samt et voksent medlem av familien vært sammenbruddet nær; Nordnorsk knott har nemlig de irriterende egenskaper at de

 

1. er svært iherdig,

2. kommer i store horder, og

3. synes å neglisjere at man dreper dem; de biter pokker meg uansett.

 

 

Vel, med soltimene vel overstått, og maten inntatt i hektiske, knottete omgivelser, roet det hele seg ned, og vi plukket litt multer (en tanke overmodne allerede), spadde i sanda, plukket tomme måseegg (som en unge uheldigvis knuste - etterfulgt av stor fortvilelse), lette frem fuktig ved og satt ved bålet og leste denne.

Etterpå litt snop, deretter sengetid for minsten, som etter å ha sittet ved bålet i sovepose og ullundertøy våket rett etter innsovning, svett som en maratonløper. Åpne posen, ligge ved siden av en stund. Vel ute av lavvoen igjen, var jentene klar for tannpuss i friluft, - noe alle som har vært på tur vet er selve frihetsfølelsens essens (ved siden av å tisse ute, selvfølgelig - en handling pappas avkom utførte såpass mange ganger at pappa ble litt lei av all følginga opp i skogkanten). Inn i lavvoen, og nå begynner kaoset, tenkte jeg, men akk, så feil kan man ta; de små englene forlot den våkne dimensjon svært raskt, og overlot å nyte den rødmende kveldshimmelen m/rødvin og bål til mamma og kjærst'n hennes.

 

Natt. Væromslag. Det var da fælt hvordan toppen slasker og slår mot lavvoduken, da? Åsså er soveposen trang, og. Vinden tar seg opp, blåser seg innunder lavvoen, og opp i nesa (som er trykket innunder lavvoduken).  Men jaggu er det koselig.  Hør det været, da!

 

Vi sov lenge søndag, voknet til kaldt vær, småregn, småvond rygg. Pappa jogga inn i skogen og fant nok våt ved til å få fyrt kaffen. Til ungenes store fryd  blåste lavvoen overende under frokosten, noe som må tilskrives det gode været kvelden før; pappa mente bardunering var unødvendig daDet ble en kort morgenstund på stranda, mens alt pikkpakket ble samlet i hop i hva syntes å være en betydelig mindre haug enn dagen før (en familie på fem spiser virkelig en god del, særlig når den skal kooooose seg). Opp bakken, inn i bilen, nye diskusjoner om mp3-spillerne, før vi raste innom en kald tur på en besøksgård der ungene kunne stryke kaniner & sånt.

 

Vel hjemme dro pappa ut de digre oppblåsbare madrassene, som (ikke) hadde fungert som liggeunderlag. Det var nå rart med de store hullene, da? Men hva er det? En ventil? Aaaahhja, ventnålitt... Det store hullet er for å slippe ut lufta, ikke for å blåse den opp...! Her er jo ventilen. Min fru så på meg, smilte litt, -

 

det er godt vi ikke må bo permanent i villmarka. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

BRD

BRD

37, Tromsø

Doktogradsstipendiat ved Universitetet i Tromsø, fokus på sikkerhetsteorier, vitenskapsteori og olje- og gassvirksomhet i nord. Har pauset meg ut av bloggosfæren, men søker igjen nye kommunikasjonskanaler, ettersom FB og Twitter har sine åpenbare begrensninger.

Kategorier

Arkiv

hits