Naboer
Fokus kino, 11/3-05
Vi ble først introdusert til Pål Sletaunes skittenrealistiske fortellerstil i Budbringeren. Nå tar han oss med på en reise inn i en forvirret sjels irrganger og skjulte rom. Det er blitt minst like skittent som før.
Kristoffer Joner er den forsmådde og forvirrede kontorrotta John, som etter bruddet med kjæresten tilsynelatende rusler
videre i livet. Hadde
det ikke vært for naboene, to vakre kvinner som iscenesetter et
psykologisk spill der Johns grenser settes på en alvorlig prøve.
For John har ikke helt kontroll på ting. Han er rastløs og urolig. Og når jentene låser ham inne, spilles dramaet ut. Hans liv og deres knyttes sammen på uhyggelig vis.
I en imponerende kort fortelling (75 minutter) tar Sletaune og Joner oss med inn i de aller dypeste, ekleste og mest fortvilte kroker av Johns fortapte sinn, godt hjulpet av tre forføreriske kvinneskikkelser (spilt av Julia Schakt, Cecilie Mosli og Anna Bache-Wiig).
For dette er ekle greier. Etter en noe stavrende åpning preget av stiv replikkveksling og leting etter fortellerform tar det av. Joner fester grepet om sin karakter, og nabojentene her herlig uforutsigbare i sine plagsomme fremstøt mot en fyr på vei mot realisering og endelig punktum.
Herlig, ekkelt og enkelt - Sletaune har unngått alle fellene i sjangeren psyko-thriller og levert en film Hollywood neppe kan overgå (men muligens vil kjøpe rettinghetene til for å kunne gjøre en slett, glatt utgave).
Vi ble først introdusert til Pål Sletaunes skittenrealistiske fortellerstil i Budbringeren. Nå tar han oss med på en reise inn i en forvirret sjels irrganger og skjulte rom. Det er blitt minst like skittent som før.
Kristoffer Joner er den forsmådde og forvirrede kontorrotta John, som etter bruddet med kjæresten tilsynelatende rusler
videre i livet. Hadde
det ikke vært for naboene, to vakre kvinner som iscenesetter et
psykologisk spill der Johns grenser settes på en alvorlig prøve.For John har ikke helt kontroll på ting. Han er rastløs og urolig. Og når jentene låser ham inne, spilles dramaet ut. Hans liv og deres knyttes sammen på uhyggelig vis.
I en imponerende kort fortelling (75 minutter) tar Sletaune og Joner oss med inn i de aller dypeste, ekleste og mest fortvilte kroker av Johns fortapte sinn, godt hjulpet av tre forføreriske kvinneskikkelser (spilt av Julia Schakt, Cecilie Mosli og Anna Bache-Wiig).
For dette er ekle greier. Etter en noe stavrende åpning preget av stiv replikkveksling og leting etter fortellerform tar det av. Joner fester grepet om sin karakter, og nabojentene her herlig uforutsigbare i sine plagsomme fremstøt mot en fyr på vei mot realisering og endelig punktum.
Herlig, ekkelt og enkelt - Sletaune har unngått alle fellene i sjangeren psyko-thriller og levert en film Hollywood neppe kan overgå (men muligens vil kjøpe rettinghetene til for å kunne gjøre en slett, glatt utgave).
