inntastet

Eugene kommenterer behovet for å sørge for at antropologisk kunnskap kommer på banen i verdenssamfunnets takling av flomkatastrofen. Jeg kan si meg enig i at den kunnskap om lokale forhold som antropologer kan tenkes å besitte vil kunne være med på å både effektivisere og kvalitetssikre arbeidet, men man skal samtidig huske på at sitater fra antropologer like gjerne brukes til å underbygge allerede innbilte sannheter om "de andre" Et eksempel finner man i en artikkel i nettavisen i dag, der stammefolk på Andaman-øyene viste seg for verden: "Kun iført et klede rundt underlivet og amuletter rundt halsen kom de sju stammemennene ut av skogen til møtet med myndighetene, to reportere og en fotograf fra telegrambyrået Associated Press torsdag", kan nettavisen melde, og videre noteres det at de nektet å la seg fotografere fordi de kunne bli syke av det.
Informasjonen fra "antropologene" (som det heter i artikkelen) er i og for seg ikke så fælen, det er heller det at denne informasjonen blandes med slett journalistisk arbeid, preget av en språkbruk som kun tjener til å ytterligere sementere oppfatninger av disse stammefolkene som en slags "noble savages"; tenk, de besitter jammen "urgammel viten om vind, sjø og fugler", som sannsynligvis har reddet dem.
Trøstesløst det hele; jeg mener at antropologer selv etterhvert må arbeide hardere for at et stadig mer tidspresset journalistisk miljø tar hensyn til den antropologiske faglige integritet, og sørge for at man ikke blir satt i slike sammenhenger, der ens faglige betraktninger blir misoppfattet på en slik måte.
Denne kommentaren vil være den første av flere til den utfordring jeg ser komme stadig sterkere for antropologien; nemlig ikke bare å bli hørt, men å bli hørt rett.