Krig og fred og sånn.

Det meldes fra forskning.no at en forsker i trondheim har funnet at kapitalisme er uovertruffent som fredsskapende tiltak. Han har visstnok kjørt statistiske data fra rundt 1970 fra PRIO, fra en database som etter visse parametre definerer krigogfredogsånn. Det er med andre ord ikke et veldig dyptpløyende prosjekt Prof. Soysa her har satt i gang; han har rett og slett funnet at med hensyn til definisjoner for hva fred er innafor et skisme der man forholder seg til staten som (eneste) refererende objekt så er kapitalisme å foretrekke.

La oss se om tasteren har forstått dette riktig: Soysa finner at det strukturerende økonomiske system kapitalsisme som staten (- den moderne staten, that is, - altså den som ble konstruert post-Machiavelli, der ideen om Levathian erstatter the sovereign ruler with only God above  -) er bygget på, og er ment å skulle beskytte og forvalte - at når man tar staten som refererende objekt (altså: er staten i krig? Kan den skape fred - etter gitte parameter - for sine innbyggere?) så er kapitalisme å foretrekke?

Wow. Den kapitalistiske staten er mindre i krig når den er kapitalistisk? Den kapitalistiske staten går ikke til krig? Det er færre kriger i deler av verden der kapitalsismen har frie tøyler? Hva mener han, egentlig?

Jeg skulle ønske meg at smarte folk som professoren her brukte mer tid på å utfordre rådende ideer og verdensbilder, i stedet for å gjenskape - om enn subtilt og gjennom såkalt objektivt tallmateriale - de allerede dominerende - ja dominerende, hvilket betyr at noe eller noen blir dominert.

Verdt å huske på - synes tasteren.

En ny rødgrønn hverdag.

Valget er over, og Stoltenberg har igjen stått på slottsplassen, tilsynelatende stolt og lykkelig over å ha syv nye ministre i en regjering som for første gang er i kjønnsbalanse. Dessuten har han skaffet kompis Karl-Erik plass i regjeringen, noe som betyr to statsråder på  statsministerens kontor - noe som igjen  må styrke sentralstyringen i regjeringen. Med valgresultat i mente er det mye som tyder på at storesøstra på rødgrønn side nå tar et skikkelig grep om det hele. Noen kommentatorer har alt kalt det en kanossagang for SV og Sp, og at vi er vel tilbake under skjørtene til Gro Harlem Brundtland. Andre har ment å kunne lese ut fra regjeringssammensetningen at Stoltenberg har et rekrutteringsproblem, ettersom det var mange nye ukjente fjes, og at flere av de andre synes å ha blitt pisket inn fra en mer eller mindre anonym tilværelse utenfor politikken.

Tasteren mener det er for tidlig, simpelthen, å trekke konklusjoner i den retning. Det er mulig det er et sjakktrekk av Stoltenberg å hente inn Sigbjørn Johnsen, en mann som er selve innbegrepet på stabilitet, og som vel best huskes for - nettopp - å styre etter renta, noe som passer også nåværende regjering godt. Han er også mannen som kan klare å presse utgiftene innunder handlingsregelen. Han var også lojal medarbeider når oljefondet ble etablert, og betalte første innskudd, kunne han fortelle fra Slottsplassen.

I tillegg til Johnsen, er det mye som tyder på at Stoltenberg har levd opp til sitt mantra: ta få sjanser, finn den gyldne middelvei. Han presenter både den nye forsvarsministeren, Johnsen og Gahr Støre som garantister for 'sikkerhet', og peker på at kombinasjonen av politisk erfaring og nye krefter er en god tradisjon å følge opp. Men allikevel er det noe nytt her, som er vel verdt å bite seg merke i, kanskje særlig utnevningen av en støtteminister for Solheim - Hanne Bjurstrøm - som kan være et forsøk på å styrke regjeringens forhandlingskort inn mot København, både innenrikspolitisk og internasjonalt. Det er fristende å være optimistisk her, selv om skeptikeren i meg også undrer på om ikke dette har skjedd på grunn av den nevnte mangel på rekrutter til regjeringen, - å plukke Bjurstrøm av jobben som forhandler nå ville være  uklokt, selv når hun trengtes i regjeringen. Løsning: takk, begge deler.

Fiskerinæringa har før utnevnelsen hatt den nye fiskeriministeren Lisbeth Berg-Hansen på blokka, og er vel derfor rimelig godt fornøyd. det vil si, inntill hun begynner å gjøre noe, og forsøke å skape politisk handlingsrom. Det blir neppe en enkel jobb, med en tradisjonelt kranglete og kronisk internt uenig fiskerinæring å hanskes med, et omstruktureringsspøkelse å slepe på, samt en utbyggingskåt oljeminister hengende over skulderen. Ja, apropos oljeministeren: At Sp fremdeles ønsker å blekle den rollen, atpåtil med en politiker som tilsynelatende heller hevder et mørkerødt Ap-syn på olje i nord enn et typisk Sp-syn, er meg en gåte.

Tilslutt, Kristin: Lykke til med ny jobb. Det er jammen nok å rydde opp i - og her er første hjertesukk: La nå avdankede tester være for en stund, og fokuser på det viktige: nok lærere i skolen, med skikkelig kompetanse, - og for G..s skyld: Rødd opp i bygningsmassen!

Da braker det løs igjen...

Det har gått tre år siden siste blogginnlegg her, noe som for den uinvidde kunne tyde på at tasteren enten 1. entret en post-fysiologisk fase (eller vandret heden, som det også heter); 2. ble overveldet av hverdagsjaget, eller 3. simpelthen gikk litt lei.

To av tre er rett. Men ting endrer seg.
Med et drøyt år tilbakelagt av et doktorgradsprosjekt som er ment å skulle gi tasteren nok å henge fingrene i, føles det rett å gjenåpne inntastet-bloggen,- om ikke med brask og bram, så i alle fall med den intensjon å meddele seg noenlunde fornuftig om de temaer som interesserer denne bloggens eneveldige hersker.

Og hva er så det, ville man kanskje kunne spørre seg...? Jo, i tillegg til de samme tema tasteren heftet seg ved sist han deltok i bloggsfæren, har doktoreringen brakt nye tema på banen, vi snakker her om nordområdepolitikk, vitenskapsteori, petroleumspolitikk, fiskeriproblematikk, lokalsammfunssstrukzzzzhhnzrk... (yawn) - oh neida - dette er langt fra så tørt og kjedelig som det virker som - bare vent og se.

Schau blir kvalm.

"Norsk presse er litt som en bilkollisjon - litt fascinerende å se på først, men man blir utrolig kvalm ganske fort."

Kristopher Schau

Litt som med hans egne stuntopptredener, med andre ord...

Unnskyld.

I byen der jeg bor er det mange hyggelige folk. Her finnes folk med de sunneste av interesser, - de flyr på fjellet, de padler kajakk, de går på ski og jeg vet ikke hva. I byen der jeg bor er det også et yrende uteliv. Vi har fått ny kino og nytt teaterbygg, og på cafeer, puber og barer sitter latteren løst. Med få unntak er de fleste i godt humør både før, under og etter et utelivsbesøk.

Men det finnes skår i gleden. Det finnes folk med personlighetstrekk ikke engang en mark ville misunne dem. Det finnes folk i min by som presterer å ytre følgende:

"Jeg går kun etter mindre pene kvinnfolk. De som er skikkelig «chubby» er de letteste å få til sengs. De har dårligst selvtillit og er mest desperate. Egentlig burde de bare være glad til for at en så stilig fyr som meg gidder å ligge med dem."

Hvem, tenker du kanskje, hvem er det som presterer å ha stabet på beina et slikt menneskesyn? Hvem - i din vakre by, Hr. skribent - er det som presterer å lire av seg sådant makkverk? Jo, det skal jeg jaggu fortelle; det er en av disse mandige, kjekke, fyrrige unge menn som har inngått tidenes flaueste veddemål.
På vegne av byen jeg er så glad i og alle anstendige menn (og kvinner og barn for densaks skyld) ber jeg herved høyt og rungende om unnskyldning. Vi menn er bare ikke sånn. Dette er ikke menn, disse som må gjøre slike ting av redsel for at tissetassen vil falle av uten utstrakt villmarkstrening.

Jeg har sagt det før, i en annen sammenheng - jammen er jeg glad mine døtre ennå ikke leser aviser. Men fy for satan som jeg gruer meg til at de begynner med det.

Hår og budsjett

 - Aldri før har det vært hårspray og budsjett i samme veske til Norges finansminister, hevder Nettavisen i dag. Si ikke det, det skal noe til å se akkurat så kjedelig ut på håret hele tiden:

Foss

Inntastet mistenker at det har vært sterke stoffer i sving for å holde dette så til de grader på plass.

Ut av dvalen I: Haloween

Sånn er det: Det er ungene og deres aktiviteter som drar en slapp stakkar ut av hula. Sånn er det å bli gammel. Nuvel. Til saken.

Også her nordpå kom Haloween som julekvelden på kjerringa (nåtildags de-to-voksne-med-felles-ansvar-for-husholdningen), noe som førte til at man ble konfrontert med fjorårets løfte om at det i år skulle bli Haloweenfest så det smalt! Slik ble det, pappaen i huset beordret full prinsippretrett, inviterte hele åtteåringens klasse til karbohydratorgie av dimensjoner. Riktignok dagen etter selve dagen, da selve dagen kolliderte med åtteåringens dansetime.

To typer kake, popcorn, et kilo sjokolade, litervis med brus og flere pakker saltsnacks senere var det en helfornøyd klasse og en mellomfornøyd vertinne (min åtteåring) som sa farvel, - vår prinsesse var nemlig litt misfornøyd med at gutta i klassen bare var ute etter å skulle komme inn til dem - jentene altså - der de hadde barrikert seg inne på hekseprinsessas rom.

Og pappaen? Storfornøyd. Med å ha sluppet seg litt løs, gitt lov til noe litt ekstra, med å ha fått plass til hele kostebinderiet - og med å ha danset ellevilt rundt i stua - forkledd som lett anemisk kirkegårdstjener - sammen med en bøling svette fremtidige samfunnsklipper. For makan til fin gjeng...!

I dvale.

Inntasteren sliter med Manglende Inspirasjon og Travel Hverdag.

Oppdateringer vil en stund fremover kun skje når jeg føler for det. Jeg kommer allikevel til å følge med i bloggsfæren, så hvis noen ønsker å sende et trøstende ord, så gjerne for meg...

Inntastet erter dem på seg.

For en stund siden kjeftet tasteren på deiligst.no. Dette har falt noen tungt for brystet (så og si), og har ført til kommentaraktivitet fra en viss biker51 (grøss):

 "Heh !! Er jeg en pyse ?? Prøv deg, jeg lar meg aldri knuse av hverken rødstrømpe, kvinne, lensmann eller prest. La det vakre bestå, og legg deg i grava under 9 fot jord. Der hører du best hjemme !!! "

Man fristes først til å la det hele bero, men så klarer ikke biker51 å holde seg, og leverer følgende harmdirrende kommentar til samme sak:

 "Jasså nå !!! Er ikke det som er vakkert lov å se på nå. Så lenge de er på bilder kan de bare sees på, ikke tas på. De er sikre for oss siklende menn med stå både her og der. Men selvfølgelig finner det sidrumpa kvinnefrontere og rødstrømper uten utseende som ikke hæler vakre jenter med utseende og kropp som teller. "Man skal være grÅ som oss" sier disse sidrumpa kvinneaktivisrene som gjør hva som helst for å ødelegge gleden for andre. Jeg er blitt så drita lei av diusse kjønnsløse ,surmagede og sidrumpa "kvinnene" som de kaller seg. Enslige er de, enslige blir de, for utseende, det mangler de totalt og det nytter ikke med 100 plastiske operasjoner for å få utseende heller. De blir bare værre og styggere og gamlere for hver dag som går. Ikke kan de brukes til noe heller, ikke er de spiselige, og ikke er det noen som vil ha dem. de lar sin bitterhet spyes utover alle oss mannfoilk med øyne for skjønnhet som kan se det vakre i jenter med kropp og utseende. Spar oss for disse surmagede eddikkrukkene fra kvinnefronten og rødstrømpene !!! "


I rest my case. Det er godt noen ting ikke trenger ytterligere kommentarer.

År 1 - oppsummert.

Så har inntastet ettårsjubileum, og tasteren feirer seg selv ved å arbeidsstresse inn mot helga; en jobb med litt ansvar er i sannhet et tveegget sverd.

Allikevel tar jubilanten seg tid til å oppsummere året som har gått, og i all beskjedenhet peke til innlegg og diskusjoner som for (eventuelle) nye lesere vil kunne være av interresse.

Det startet så beskjedent, med en første famlende filmanmeldelse og en forsiktig musikkommentar. Film har fortsatt å være et tilbakevendende tema, med anmeldelsene fra Tromsø Internasjonale filmfestival som et vektig høydepunkt. Særlig anbefalte man sterke Turtles Can Fly, poetiske El Cielito og den kontroversielle Le Regard. For dem som ikke har sett disse, se etter dem i et støvete og svakt opplyst hjørne av videobutikken. Forøvrig , i katogorien film ble anmeldelsen av den friske og særs unorske thrilleren Naboer etterfulgt av en diskusjon med blant andre sinnablogger Drusilla om hvorvidt psykisk skadde menn er noe å lage film om.

Siden ble det mindre om film, dessverre. Inntasteren synes å ha blitt lettere forført av ideen om at flere vil lese bloggen hvis han skriver om politikk-og-sånt, og dermed har det blitt med en ensom anmeldelse siden, av tristglade Sideways.  Musikk har vært kommentert blant annet i forbindelse med diskusjoner om nedlasting, om  skribentens hang til melankolske toner og en skremmende gjennomgang av top100-lista fra russeåret 1991.

Men endel kjeft har det blitt, og Bush og hans folk har fått en god del av den (selvom jeg tviler på at denne kjeften alene har hatt allverden å si for amerikansk politikk). Mest har dog den harmdirrende pekefinger vært rettet mot den nå i valg avviste regjering - om det nye regjeringsalternativet får like mye pepper her, se det er opp til dem selv og deres fremferd. Pepper har imidlertid kirke og pave fått, det samme har telenor og deiligst.no, mens dagbladet faktisk fikk skryt heromdagen.


Ettersom inntastets skriblefant er en (ut)dannet antropolog, har han tatt seg tid til innimellom å følge litt med i den tenkeboksen også. Tsunami-katastrofen ble behandlet med et slikt skråblikk - og så en gang til -  mens en liten notis om at de nye Pirates of the Caribbean-filmene skulle behandle temaet kannibalisme på en tanke lemfeldig måte, avstedkom først en kommentar, senere en avisartikkel. Forøvrig måtte inntastets antropolog dette året hoderystende konstatere at den symbolske betydning av halal-kjøtt og halvmåner kan avstedkomme betydelige misforståelser.   

Når man først er inne på forskning (selv om ikke alle synes å være enige om at antropologisk kunnskap kan være forskning av betydning), har man ved noen anledninger kommentert temaet, uten at det på noen måte har vært fyllestgjørende (der, sånn skal en forskerspire moderere sine uttalelser...), mens en annen gruppe som benytter seg av kilder og kunnskap (ihvertfall til en viss grad), nemlig pressen, også har fått sitt pass påskrevet.


Men har nå alt vært preget av irritasjon og frustrasjon? Langt ifra, og tasteren forlater denne oppsummeringen med et par illustrasjoner (1 og 2) på at livet er mer enn surmaget kommentering av andres liv og levnad. Man lever da litt selv også, for pokker. Så får man håpe at skribleriene har vært til glede for noen - bloggingen har idet minste lettet inntasteren for hans (når det kommer til stykket) lille eksponeringsbehov.

Fredagsgoogling.

Klikk her for å google "failure".

Sånn er det med den saken. Nå har tilogmed Google fått det med seg.

Takk til Per for tipset.

Halvmåneproblematikk.

Republikaneren Tom er redd for halvmåner. Eller rettere: Han er redd for hva man synes om halvmåner.
Kanskje blir folk sinna av å se halvmåner?

For her er Toms logiske resonnement:

9/11-senter = antiterrorisme
Terrorisme = islam
Islam = halvmåne

9/11-senter + halvmåne = dødsfrekt, krenkende og en støtte til terrorisme.

Neimen Tom da, glemte du deg? Sjefen din har jo sagt man ikke skal si at islam = terror. Ihvertfall ikke høyt. Ihvertfall ikke så ikke-republikanere hører det.


Stem!

 Med fare for å falle utenfor det som synes å være den typiske bloggepreferansen hva gjelder parti, har jeg bestemt meg for å stemme Ap. For første gang, må vite, og grunnen er såre enkel: alt annet hva gjelder regjeringsalternativer til det rødgrønne ville være katastrofalt for utviklingen i et samfunn der personlig pengebok (bensinpriser - urk!) og antall fancy ostetyper i landbruket overskygger det faktum at verdens rikeste land blir stadig kaldere.

Folk er fattige. De fleste bor ikke i Norge. Men noen gjør det. Og det blir flere. Både her og i Utlandet.
Vi "bygger ikke landet" lenger - vi fyller rikingenes lommebok. Og kom ikke og fortell meg at det er nødvendig for å skape arbeidsplasser hertillands. Det er rett og slett en bløff at det er sånn at de som har mye må få mer for at de gidder gjøre jobben sin - som ofte er å sørge for at det blir flere arbeidsplasser. Hvis det er sånn, bør man vurdere om de er rett folk til ha det store ansvaret det er å skulle "bygge landet".

Vi må fokusere på utdanning. Ikke i form av at enhver liten kvasireligiøs retning med egne meninger om hvordan vi ble skapt kan ha sin egen lille grendeskole, men i form av å seriøst ruste opp enhetsskolen. Ikke fordi alle trenger det samme, men fordi en velfungerende helhetsskole bør kunne gi alle de samme mulighetene. Det er simpelthen utrolig at man må argumentere for dette, og at noen åpenbart er uenig.

Norge må ut av Afghanistan. Og Irak. Og slutte å logre for de store gutta i Utlandet. SV er tydeligst her, med irriterende utydelig på andre områder. Derfor falt valget på Ap denne gangen, fordi jeg stoler på at SV får en rettmessig plass i regjeringen (Sp er jeg mindre opptatt av, for å si det sånn), og fordi et solid Arbeiderparti som har beveget seg betydelig mot venstre i løpet av det siste året - er beste garanti for et stabilt alternativ til den sittende regjering.

Stem i dag. Stem klokt og  framtidsrettet. Stem oss ut av middelaldersk moral og et iskaldt fokus på hva som lønner seg. Stem rødgrønt. 

Mannemannen Steen Jensen.

"Mer enn av rockere, revolusjonære og intellektuelle til sammen, er mennene i min generasjon formet av en revolvermann", sier Ingebrigt om Morgan Kanes samfunnspåvirkning. Og videre: "Noen i vår generasjon ble myke og forståelsesfulle overfor kvinner [...] Men det ble ikke til noe med den gjengen. I dag jobber de som sosionomer eller keramikere, går med skjegg og slappe sko, leser Erik Fosnes Hansen, lytter til Bjørn Eidsvåg og er monogame."


Også legger han gullegget:

"De av oss som leste Kane [...] vi er i dag sentralbanksjefer og programledere, går i skarpskårne dresser, har et hav av sønderknuste kvinnehjerter i vårt kjølvann og spiser biff med stekte poteter."

Næmmen, Ingebrigt da... pass deg så du ikke brenner deg helt ut og blir skikkelig lei deg igjen, da - i ren opphisselse over egen manndom, mener jeg. Du kan få vondt i pustevondten, vettu.

Amerikansk nestekjærlighet.

"De har ladde M-16-geværer. De vet hvordan de skal skyte for å drepe, og mer enn villige til å gjøre det om nødvendig, og det venter jeg at de gjør", sier guvernør Kathleen Blanco i Louisiana, om de 300 soldatene som kommer "rett fra Irak" med ordre om å gjennopprette lov og orden i New Orleans.  

Amerikanerne vet sannelig å ta vare på også sine egne. De gjør det med glede, faktisk.

On the barrel of a gun.

Hits'91 og en undersøkelse.

Hjorten minnet meg herom dagen på hvor artig det er med lister innimellom, så her kommer min kommentarliste over top100-låtene fra året jeg var russ (og platebarmedarbeider med hang til å motarbeide sjefens idé om at man selger mer listeføde hvis man spiller det). Jeg ber eventuelle lesere om å bære over med meg med hensyn til denne liste; under den finner man nemlig muligheten til å delta i en spennende undersøkelse! Deltakere (som avholder seg fra obscøniteter og ondsinnet spamming) er garantert en rett til å uttale seg. For å sikre upartiskhet og objekitvitet, vil ingen premier deles ut. 

Men altså; til 1991-listen.

1. (Everything I Do) I Do It For You, Bryan Adams. OK, en gang for alle: Jeg kjøpte "Reckless" seks år før, men da var jeg en liten gutt. Utover det vil jeg ikke kommentere saken. 
2. I Wanna Sex You Up, Color Me Badd. Grøss. Beviset på at hårreisende tekster ikke kom rekanes med det nye årtusenet. 
3. Gonna Make You Sweat, C+C Music Factory. Russetidsmarerittbandet. Vi spelte DumDum så høyt vi kunne, men skiten seiv igjennom allikevel. 
4. Rush Rush, Paula Abdul. Pass. 
5. One More Try, Timmy T. Pass igjen. 
6. Unbelievable, EMF. Kul nok. Fin å hoppe opp og ned til; en som alle vet vesentlig russetidsaktivitet. 
7. More Than Words, Extreme. Jeg slår hardt nestemann som spiller denne på kassegitar ved bålet. 
8. I Like The Way (The Kissing Game), Hi-Five. Husker ikke denne. 
9. The First Time, Surface. Pass. 
10. Baby, Baby, Amy Grant. Glalåt som ble spilt på så heavy rotasjon at jeg husker jeg i pur desperasjon hoppet av en buss engang. 
11. Motownphilly, Boyz II Men. Plask. 
12. Because I Love You (The Postman Song), Stevie B. Huttemegtu. 
13. Someday, Mariah Carey. Neiognei.
14. High Enough, Damn Yankees. Pass 
15. From A Distance, Liette Midler. Balladeårets aller værste? 
16. All The Man That I Need, Whitney Houston. Husker ikke denne. 
17. Right Here, Right Now, Jesus Jones. Jesus Jones var kule. 
18. I Adore Mi Amor, Color Me Badd. Grøss igjen. Nevnte jeg det med grusomme tekster? 
19. Love Will Never Do (Without You), Janet Jackson. Blidjenta. Godsmilet. 
20. Good Vibrations, Marky Mark and The Funky Bunch Featuring Loleatta Holloway. Mark er nå skuespiller. Ikke av de vasseste der, heller. 
21. Justify My Love, Madonna. Fra sex & latex-perioden hun nå pliktskyldigst hevder hun angrer på. 
22. Emotions, Mariah Carey. Falsetthelvetet. Hør bare, hvor høyt jeg kan synge, lissom.  
23. Joyride, Roxette. Svensk eksportartikkel på størrelse med ABBA - uten på langt nær samme kulturhistoriske betydning. Mange hevder de begge er bedre solo. Jeg akter ikke å uttale meg om dette.
24. Romantic, Karyn White. Pass. 
25. I Don't Wanna Cry, Mariah Carey. Nå skjønner jeg hvilket år gnåla skaffet seg alle pengene hun leker bitch med nåfortia. 
26. Hold You Tight, Tara Kemp. Tja... eehh... nei. 
27. You're In Love, Wilson Phillips. Wilson Phillips? Et jente-gitarband? Lettere country? Vage uklare minner... 
28. Every Heartbeat, Amy Grant. Huff. 
29. Sensitivity, Ralph Tresvant. Pass. 
30. Touch Me (All Night Long), Cathy Dennis. Ikke den fra åttitåra, men sannsynligvis like minneverdig (~) 
31. I've Been Thinking About You, Londonbeat. Dansegulvplage. Plagsom. 
32. Do Anything, Natural Selection. Pass. 
33. Losing My Religion, R.E.M. Endelig et respektabelt navn. på plass 33!
34. Coming Out Of The Dark. Gloria Estefan. Med hennes Miami Sound Machine introduserte hun meg til latino-jazz, - men ikke med denne låta, nei. 
35. Here We Go. C+C Music Factory. Sukkogstønn. 
36. It Ain't Over 'Til It's Over, Lenny Kravitz. Råeste konsert ever, på Rockefeller i 1989 eller -90, men denne er langt fra mannens beste. Men akseptabel. 
37. Where Does My Heart Beat Now, Celine Dion. Nå i Las Vegas. Så vet vi hvor vi har henne, ihvertfall. 
38. Summertime, D.J. Jazzy Jeff and The Fresh Prince. "Here it is, a groove, slightly transformed, just a little something to break the monotony..." Strandlåt, kul da, småflau nå. 
39. Wind Of Change, Scorpions. Åherrejesusda, at man kunne finne på å bruke denne som kjenningsmelodi for murens fall og Tysklands gjenforening... men dessverre et eksempel på tidstypisk tysk rock.  
40. P.A.S.S.I.O.N., Rhythm Syndicate. Pass. 
41. The Promise Of A New Day, Paula Abdul. Nå skandaleomsust IDOL-dommer i USA. Så vet vi hvor vi har henne, også. 
42. I'm Your Baby Tonight, Whitney Houston. Artisten N.A.S. har beskrevet som et levende lik: "...now she smells like corrotion and death..." 
43. Love Of A Lifetime, Firehouse. Pass 
44. Fading Like A Flower (Every Time You Leave), Roxette. ............... ........... .......... (SENSURERT) 
45. This House, Tracie Spencer. Pass. 
46. Hole Hearted, Extreme. Extremeeemly boring. 
47. Power Of Love-Love Power, Luther Vandross. Stor mann etter sigende utstyrt med stemme som får kvinneknær til å svikte. Død.
48. Impulsive, Wilson Phillips. Som sagt, usikker på dette bandet her, kan noen hjelpe meg? En datter av enellerannen kjendis med her, kanskje? 
49. Love Is A Wonderful Thing, Michael Bolton. Han holder på ennå, har jeg hørt. Visstnok observert på en shabby pianobar i Skibotn. 
50. Rhythm Of My Heart, Rod Stewart. Eneste skotte som både har produsert unger og hit'er i hvert eneste tiår siden andre verdenskrig.  
51. Things That Make You Go Hmmmm..., C+C Music Factory. Som sagt: Plagsom gruppe, men jeg tror noen har ment at de hadde tøffe dansevideoer. 
52. I Touch Myself, Divinyls. Småkinkig dengang, kansje, men ingen høydare. 
53. Tom's Diner, DMA. Hverken denne eller Susanne Vega's original fikk igang go'foten hos undertegnede. 
54. Iesha, Another Bad Creation. Eh...? 
55. Something To Talk About, Bonnie Raitt. Røff dame i boots, feil sjanger, dog. 
56. After The Rain, Nelson. Pass 
57. Play That Funky Music, Vanilla Ice. En fornærmelse. Hverken mer eller mindre. Mot hvem, vil man kanskje spørre? Mot ALT! 
58. Temptation, Corina. Pass 
59. Can't Stop This Thing We Started, Bryan Adams. Som sagt; ingen flere kommentarer. 
60. I Can't Wait Another Minute, Hi-Five. Husker'n ikke.  
61. 3 A.M. Eternal, The KLF. Eterna-a-a-a-al. Forferdelig. 
62. Time, Love and Tenderness, Michael Bolton. Klepft sei har'n åsså. 
63. Saideness Part I, Enigrna. Zzzzzzz. 
64. Around The Way Girl, LL Cool J. Mest skådis nå.  
65. I'll Be There, Escape Club. Den av The Jacksons? Husker ikke denne coverutgaven. 
66. Cream, Prince and The N.P.G. Av en eller annen grunn var det denne låta han vant Grammy for. Men dette var min favorittartist på åttitallet, må innrømme det. Hang med han helt til Lovesexy-albumet.
67. Now That We Found Love, Heavy D. and The Boyz. Trommemaskin m/ epilepsi. 
68. Show Me The Way, Styx. Nope. Husern'te. 
69. Love Takes Time, Mariah Carey. Nok om henne. Videre, takk. 
70. Cry For Help, Rick Astley. Kanskje den verste danseren Stock, Aitken & Watermann noengang sendte ut på en scene. Ikke kunne han synge særlig bra, heller. 
71. The Way You Do The Things You Do, UB40. Puddingreggae!! 
72. Here I Am (Come and Take Me), UB40. Fremdeles!! 
73. Signs, Tesla. Ehemm. Nei. 
74. Too Many Walls, Cathy Dennis. Nei. 
75. Crazy, Seal. Plagsomt overspilt. 
76. I'll Give All My Love To You, Keith Sweat. Pass. 
77. Place In This World, Michael W. Smith. Pass igjen. 
78. Something To Believe In, Poison. Nei, vettu hva! Denne kan jeg gudskjelov ikke huske. 
79. Wicked Game, Chris Issak. Fremdeles god i øret, denne. 
80. Get Here, Oleta Adams. Pass. 
81. Round and Round, Tevin Campbell. Fra Prince's Grafitti Bridge-prosjekt, ikke? Hverken Tevins eller Prince's lyseste øyeblikk. 
82. Silent Lucidity, Queensryche. De hadde en litt tøff, Aerosmith-aktig sang, var det denne? 
83. I'm Not In Love, Will To Power. Spar meg. 
84. Piece Of My Heart, Tara Kemp. Pass. 
85. Real Real Real, Jesus Jones. Oasis-forløper, greit nok, kjeedelig egentlig. 
87. Just Another Dream, Cathy Dennis. Husker'n ikke. 
88. Everybody Plays The Fool, Aaron Neville. Historisk artist, personlig har jeg aldri skjønt hva det var med ham og brødrene. 
88. Strike It Up, Black Box. Pass. 
89. Rico Suave, Gerardo. Grusomt.  
90. Disappear, INXS. Husker ikke denne fra disse. 
91. Groove Is In The Heart, Deee-Lite. Oh, yeah - funky, mama! 
92. All This Time, Sting. Takke meg til annet fra artisten Hjorten feilaktig kalte verdens kjedeligste. 
93. The One and Only, Chesney Hawkes. Nei. 
94. O.P.P., Naughty By Nature. Funky grunnsteinshiphop. Liker'n ennå. 
95. Freedom 90, George Michael. Huff. 
96. I Saw Red, Warrent. Pass 
97. Miles Away, Winger. Ringer ingen bjeller. 
98. Do You Want Me, Salt-N-Pepa. Pass igjen. 
99. The Motown Song, Rod Stewart. Motown song. Rod. Heheheeeehe.
100. Shiny Happy People, R.E.M. Langt fra deres beste, men nederst på denne helveteslista, betydelig høyere på det som ville vært min top100 liste fra det herrens år 1991.

Kommentarer til låtene mottas med takk, og jeg oppfordrer andre til å gjennomføre en tilsvarende topplokksopprydning; det er rett og slett befriende sunt å merke at verden har gått videre, også på musikkfronten. Jeg mener, er det jeg som har blitt krampaktig ungdommelig, eller er hitlistene (tross alt) bedre nå enn før? Jeg snakker ikke om all musikk som gis ut, bevares - myemye bra kom ut i 1991 - men den bestselgende musikken. Hm. jeg undres... En undersøkelse er nødvendig.

Herved utfordres bloggosfæren til å delta i følgende undersøkelse:
 
Hitmaskineriet - bedre eller værre nå: En blogglogisk studie i massesuggessive elementer i populærmusikken.

Man deltar simpelthen ved å ytre seg om dette tema, samt ta for seg musikk fra dengang da frem til i dag. Subjektive valg og betraktninger er å foretrekke. Lykke til. 

Skryt, - til Dagbladet (!)

Tidlig morgenstund, og skribenten leser avis på nett. Der kommer han over db.no's spalte faktasjekk, der politikernes utsagn sjekkes mot det som måtte være å finne av faktiske dokumenter og/ eller tidligere utsagn. Og han velger å dele ut skryt til en av landets avisredaksjoner, for en gangs skyld. Skryt, fordi ideen er god (nesten bloggersk...), sakene brennaktuelle, og fordi man i svarene fra politikerne på spaltens resultater kan regne med enten å finne oppklarende, dypere forklaringer, eller (og som oftest) ville bortforklaringer og dårlige unnskyldninger.

Fra før av har SV blitt avkledd på feiltolkninger av antislaktelover i andre land, mens Frp mener moms er bilavgift, og at penger fylkeskommunene bruker på vei ikke teller

Nå sist er det Erna Solberg som tas i løgn. Stoltenberg og hans kumphaner har presentert forslag etter forslag til bekjempelse av fattigdom som regjeringen - med Høyre i førersetet - har måttet godta og som de deretter tar æren for. Dermed, sier generalsekretær i Høyre, Trond R. Hole, har ikke de rødgrøøe noen alternativ strategi, ergo lyver Erna ei. 

For travle småbarnsforeldre med gammelt hus å pusse opp, er det prisverdig at en avis tar opp de vesentligste uttdrag fra ellers kjedelige debatter hvor fokus er på om partilederne(for det er som oftest dem) er svette på overleppa eller ikke. På den måten slipper jeg å kaste bort tiden på å glane på selve debatten, men allikevel holde meg oppdatert. Deler av Bloggosfæren er selvsagt også til stor hjelp her.

Men altså: Skryt til Dagbladets politiske redaksjon, for en spalte der fakta graves fram, og der alternative syn på hva som er fakta debatteres. Så får det være at de fleste svarene åpner med det samme, sure: "Det er prisverdig at Dagbladet jakter på sannheten, men de burde være mer presise..."- pjattet.

Avisblogging.

På bloggblogg anmeldes avisbloggene til Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv. Bloggbloggs Tor Andre er kritisk, og mener ingen av disse egentlig når opp mht. de kriterier han setter for gode blogger.


På meg virker det som om avisene på denne måten forsøker å tappe inn i hypen blogging, uten egentlig å engang forsøke å bruke bloggene aktivt slik de bør gjøre. En god blogg er etter mitt syn et sted der man kan

- høre en annen, gjerne mer personlig stemme en de vi vanligvis hører
- lett finne igjen kilder og sitatsteder (avisene synes å ha satt seg fast i ideen om at ens kilder for enhver pris bør beskyttes - så altså ikke i bloggverdenen)
- inngå i diskusjoner med bloggeren, noe som krever at bloggeren selv følger med på kommentarene. Nå vet vi at tidlige forsøk på partilederblogger - eksempelvis Kristin Halvorsens - viste seg å bli ført i pennen av informasjonsmedarbeidere (og er per i dag en samleside for ymse intervjuer, kronikker og slagordkampanjer), og jeg mistenker at travle partiledere raskt setter bort denne type oppdrag til andre. Dermed faller mye av ideen bort.

Allikevel - debatten on hvorvidt avisene bør bedrive blogging eller ikke er og blir ordkløveri i mine øyne (og i andres), idet den stadige utviklingen av kommunikasjonsverktøy også vil måtte presse fram endringer i hvordan den syndikaliserte presse kommuniserer med folk på. Og at de i det minste forsøker å åpne plass for andre, er positivt i seg selv.

Personlig har jeg satt mest pris på think-tank-ideen til Aftenposten, - her har man i det minste funnet folk med avstand nok fra partikontorene til at de tør ytre seg i setnings form, og ikke i form av slagord. Dessuten finnes her grunnlag for virkelige ideologiske debatter, i motsetning til i partiene, der strategi synes å være viktigste rettesnor. 

Sideways



Mens denne blogg i lang tid var preget av skribentens interesse for film, har sommer og tidlig høst vært beskjemmet med politikk og kjeft i alle mulige retninger. Balansen forsøkes herved gjeninnført, idet feelgood-filmen Sideways kommenteres. 

To High-school-buddies reiser på en tur til Californias vindistrikt for å drikke den ene ut av de singles rekker; for reklame- og såpeoperaskuespilleren Jack står bryllupet for døren, og alt han øsnker seg, er å ta en siste heisatur med kompisen Miles. 
sideways
Å kombinere ønsket om rallartur med Miles' interresse for vin synes umiddelbart som en brukbar idé, hadde det ikke vært for hans noe pessimistiske syn på tilværelsen. Fraskilt og refusert som forfatter ønsker Miles seg egentlig mest ned i vinflasken uten beskjemmende sosiale omstendigheter. Så mens Jack jakter på damer for dem begge, gjør Miles alt han kan for å slippe.

Ferieromanser med komplikasjoner blir det allikevel på begge, og det hele kunne endt opp i en slags 30-something-collegekomedie, men reddes av flotte skuespillerprestasjoner og en flerdimensjonal historie der mannlig overmot og desperasjon beskrives på en måte som vil sette selv den mest selvhøytidelige cowboy i en smule forlegenhet.

Feelgood, ja - men også et varmt portrett av en desperat manns søken etter livet etter refusjonene. 
 

Krf redder verden, del II

Stasministeren kritiserer SV for å ha glemt verdens fattige, og knipser med fingrene hvert tredje sekund for å illustrere hvor ofte et barn dør av fattigdom. 

 

Selv vet Krf hvordan det skal gjøres. Johnson liksom bare lener seg over til sort-hvitt-bildet og deler ut maten fra festbordet i fargefotografiet. Sånn hvert tredje sekund.

 

Kjør debatt - på Bloggblogg.

Inntastets skriblefant er invitert til debatt, og har ydmykt takket ja til å delta. På bloggblogg har første panelrunde blitt publisert og det oppfordres til å delta. Kjør debatt!

 

Les også:

 

Krf redder verden.

 Valgkamp og ordkløveri.

Og nu: Helse.

Partitest.

 

 

 

 

 

KrF redder verden.

Hilde Frafjord Johnson har stilt opp i KrFUs Drøm Større-kampanje, der hun fremstilles som en hvitkledt samaritan som allernådigst deler maten som er servert til de vakre hvite menneskene på den vakre hvite duken i det overdådig tapetserte rommet med de sort/hvit-fotograferte, ufokuserte, uflidde, lidende sorte. Som figurer lik Michelangelo's mennesker på vei gjennom skjærsilden reddes de av Johnsons utstrakte hånd; se, jeg sier dere: All makt bør ligge hos dem som viser medlidenhet, som gir av sin overflod, og som håper for alt i verden at alle disse pr-stunt for egen del snart må betale seg i en internasjonal karriere. Jeg mener, hun har tross alt vokst opp blant dem, ikke sant. I Afrika, mener jeg. Søtten heller, hun kan tilogmed reise med elvebåt i høyhæla sko. Vi snakker om rutine her, altså.

 

Bevaremegvel.

 

 

 

På tur.

Været i kyststrøka noraførr var rett så godt fredag, så vi besluttet å teste den nye lavvoen der sike ting bør testes; ute i naturen (for å slå den opp i hagen teller så absolutt ikke i en friluftsby som denne). Ungene var rent høytidsstemte der de satte seg i bilen - det vil si, de av dem som forstod hva som var i ferd med å skje; minstemann så svært undrende på mamma og pappa som løp frem og tilbake og pakket inn i Mondeo'n følgende absolutt essensielle utstyr for en ettdøgns tur m/ lavvo:

 

- Lavvo (selvsagt)

- 4 soveposer, samt en dynepose til minsten

- To dobbeltmadrasser, oppblåsbare

- Et stort sitteunderlag, samt 4 små, type IKEA, til bålkos. 

-  Engangsgrill, ved (for det kan jo hende all nedfallsved er våt der ute, som min frue så korrekt påpekte) og avispapir til opptenning (nei, far er ikke fortrolig med opptenning m/never og kvist alene)

- Til fem personer: Regnklær, ullklær, lettere klær til bruk i eventuelt godvær, støvler, joggesko.

- Bleier, våtserivetter (prinsippløst, men uhyre praktisk under primitive forhold)

- Stormkjøkken (hovedsakelig til kaffekoking) 

- Lesebøker, to stk.

- bøtte & spade

- Diverse burker for oppbevaring av diverse skatter barn finner overalt

- Morgenbladet, i tilfelle man kunne få lest noe, alene

- Kniver, en smørekniv, en brødkniv, en spikkekniv. 

- Mat: Kald pizza (!), en kylling - ferdig grillet, et brød m/fem påleggsorter, en pose rundstykker, frukt, grønnsaker, fiskekaker og pølsebrød (hvis noen lurer på pølsebrødene når pølser ikke nevnes, kan det informeres om at fiskekaker delt i to i pølsebrød er ypperlig få-barn-til-å-spise-fisk-mat), snop til kvelden.

- Drikke: Vann (for det kunne jo hende det ikke finnes vann akkurat der, som viste seg å være riktig igjen...) , juice (to typer, må vite), melk (mest til mammas kaffe) og noe godt til mamma og pappa...

 

 

På vei ut i villmarken besluttet vi oss for å forsøke å få tak i en pumpe til madrassene; de kom i hus i form av en gave fra en flyttesjau en gang, og noen pumpe fulgte ikke med. Problemet var at hullet til pumpa var så sabla stort, så hverken far eller butikkekspeditør forstod hvordan man skulle kunne bruke noen av de pumpene de hadde. Nåvel, man får klare seg uten, tenkte vi, vel vitende om at mennesket, historisk sett, i all hovedsak har sovet på hardt underlag.

 

Etter en snau time med solskinn og flott utsikt iblandet noe diskusjon om hvilken mp3-spiller som skulle sitte på hvilket rødt hode, stanset vi bilen i passe gåavstand til en av landets flotteste strender. Alle barn ut, pjokken på en arm, de to søstre besluttet at joda, de ville faktisk bære noe, og plukket stolt opp hhv. bøtte & spade og et sitteunderlag (det store, de 4 små lot vi ligge igjen i bilen).  Vi kom oss ned bakken med kun et fall, men treåringen kunne tappert melde at hun slo seg akkurat der hun allerede hadde et plaster, så dermed var alt i orden. Vi fant oss en plass der vi tenkte det ville være bra å være, men småknott og mygg gjorde oss usikre. Ville det kanskje være mindre av plagen der borte? Enn der, kanskje?

 

Etter tre flyttinger og to ekstraturer opp til bilen etter utstyr, slo vi opp lavvoen rett i nærheten av en liten bålplass, midt på gressletta rett ovenfor stranda. Minsten ville gjerne bade, og satte kursen rett mot havet. Vi fant det lurt å stanse han i hans forsøk på å sette ny rekord i kaldtvannsbading for ettåringer, noe han fant svært urimelig. Bading er nemlig livet, har han funnet ut etter å ha plasket rundt i mer behagelige temperaturer tidligere i sommer. En fiskekake og litt bøtte & spadeaktivitet satte ham effektivt på andre tanker.

 

Med solnedgang kom gudskjelov pålandsbrisen, noe som gjorde at knotten slo seg til ro andre steder enn på oss. Da hadde imidlertid minst to av barna samt et voksent medlem av familien vært sammenbruddet nær; Nordnorsk knott har nemlig de irriterende egenskaper at de

 

1. er svært iherdig,

2. kommer i store horder, og

3. synes å neglisjere at man dreper dem; de biter pokker meg uansett.

 

 

Vel, med soltimene vel overstått, og maten inntatt i hektiske, knottete omgivelser, roet det hele seg ned, og vi plukket litt multer (en tanke overmodne allerede), spadde i sanda, plukket tomme måseegg (som en unge uheldigvis knuste - etterfulgt av stor fortvilelse), lette frem fuktig ved og satt ved bålet og leste denne.

Etterpå litt snop, deretter sengetid for minsten, som etter å ha sittet ved bålet i sovepose og ullundertøy våket rett etter innsovning, svett som en maratonløper. Åpne posen, ligge ved siden av en stund. Vel ute av lavvoen igjen, var jentene klar for tannpuss i friluft, - noe alle som har vært på tur vet er selve frihetsfølelsens essens (ved siden av å tisse ute, selvfølgelig - en handling pappas avkom utførte såpass mange ganger at pappa ble litt lei av all følginga opp i skogkanten). Inn i lavvoen, og nå begynner kaoset, tenkte jeg, men akk, så feil kan man ta; de små englene forlot den våkne dimensjon svært raskt, og overlot å nyte den rødmende kveldshimmelen m/rødvin og bål til mamma og kjærst'n hennes.

 

Natt. Væromslag. Det var da fælt hvordan toppen slasker og slår mot lavvoduken, da? Åsså er soveposen trang, og. Vinden tar seg opp, blåser seg innunder lavvoen, og opp i nesa (som er trykket innunder lavvoduken).  Men jaggu er det koselig.  Hør det været, da!

 

Vi sov lenge søndag, voknet til kaldt vær, småregn, småvond rygg. Pappa jogga inn i skogen og fant nok våt ved til å få fyrt kaffen. Til ungenes store fryd  blåste lavvoen overende under frokosten, noe som må tilskrives det gode været kvelden før; pappa mente bardunering var unødvendig daDet ble en kort morgenstund på stranda, mens alt pikkpakket ble samlet i hop i hva syntes å være en betydelig mindre haug enn dagen før (en familie på fem spiser virkelig en god del, særlig når den skal kooooose seg). Opp bakken, inn i bilen, nye diskusjoner om mp3-spillerne, før vi raste innom en kald tur på en besøksgård der ungene kunne stryke kaniner & sånt.

 

Vel hjemme dro pappa ut de digre oppblåsbare madrassene, som (ikke) hadde fungert som liggeunderlag. Det var nå rart med de store hullene, da? Men hva er det? En ventil? Aaaahhja, ventnålitt... Det store hullet er for å slippe ut lufta, ikke for å blåse den opp...! Her er jo ventilen. Min fru så på meg, smilte litt, -

 

det er godt vi ikke må bo permanent i villmarka. 

 

Valgkamp og ordkløveri.

Aftenpostens leder kaller SV for intolerante fordi Kristin Halvorsen i sin åpning av valgkampen poengterte at KrFs leder Dagfinn Høybråten "krymper folk", at han "driver et kynisk spill med fordommer for å få Kr.F. litt opp på gallupen" og at han "dreier skruen tettere til mot dem som ikke følger hans trange livssyn."

 

Dagfinn synes selvfølgelig dette er trist.  Og inviterer på kaffe. Som man jo gjerne gjør i de kretser; man går - i overført betydning -  i krigen (eller i kirken, alt ettersom), også drikker man kaffe.

 

 Og stasministeren går (selvfølgelig) i bresjen for en okk-og-stønn-kampanje, der det okkes over at valgkampen er "ufin" og full av skittkasting. Den geistlige moralske pekefinger rettes atter mot politiske motstandere, og kamuflerer dermed det politiske aspektet ved handlingen; vi vet alle hvilken mester stasministeren er i å utnytte denne type situasjoner.

 

Jeg finner det vanskelig å forstå hvorfor Aftenposten også blir indignert over dette. I stedet for å kalle det for personsjikane, burde (både denne og andre) aviser heller fokusere på hva det er Kristin halvorsen mener når hun fokuserer på Krf-lederens "trange livssyn", so jo unektelig preger den politikk han står for. Det vil bli umulig å drive politisk retorikk overfor KrF hvis man ikke kan angripe de verdier som ligger til grunn for politikken de ønsker å føre. Og når politiske føringer og moralsk rettesnor går hand på hånd; ja da blir folk såre, snurte og lei seg - og kaller det personangrep.

 

Det blåser på toppene. Det vet KrF-toppene godt. Og vet hvordan spillet skal spilles. Spar oss for syteriet. Forsøk heller å argumentere i mot. 

 

 

 

OPPDATERT: Det er ikke bare i regjeringskontorene man blir fornærmet; også Åslaug Haga presterer å  refse Unge Venstre for angrepet i deres valgkamp-rap:

 

 "Senterpartiet er ikke kule. Når jeg tenker på Åslaug, vil jeg ikke piiiip"

 

Hvis Haga vil gi Venstre spalteplass på sånt nonsens, så værsågod for meg. Hun burde ha viktigere ting å foreta seg. 

Og nu: Helse.

Tor Andre tar i denne posten for seg sykehusproblematikken, og refererer til en svært god artikkelserie i Dagens Næringsliv om emnet. Som en tidlig digresjon vil jeg med en gang støtte meg til Tor Andres hjertesukk over at artikkelserien ikke er å finne på nett; jeg vet av personlig erfaring - etter å ha arbeidet i et mørkt, prestisjeløst hjørne av konsernet en gang i forrige århundre - at avisen ikke akkurat ser på open source som en attraktiv mulighet for å få spredt sin journalistikk.

 

Nuvel.

 

Jeg er så heldig å arbeide ved en institusjon der man forsker på helsevesenet, og det slår meg til stadighet hvordan man i politiske kretser unnlater å diskutere det grep legeforeningen har på lønnspolitikken ved sykehusene. Nå er jeg forsåvidt ikke imot at man skal kunne tjene godt på ansvarsfullt arbeid, men et system som belønner uansvarlig lange og mange vakter - idet det ikke settes mange begrensninger på hvor ofte for eksempel en kirurg skal arbeide - bør være modelt for revurdering. Nå vil kanskje noen ile til og nevne legemangel som en viktig årsak, men faktum er at man over lengre tid har forsøkt å bedre rekrutteringen til legestudiet; uten at legeforeningen har samarbeidet om dette, for å si det mildt.
Så: organisering er viktig, ja, men la oss også vurdere muligheten av å kunne effektivisere personalpolitikken, ikke bare ved å si opp sykepleiere og omsorgspersonell (som gjør en jobb de fleste ikke riktig anerkjenner), men også ved å se på lønns- og vaktsystemene til legene  (spesielt spesialtistene). Det kveler et lite sykehus å måtte betale sekssifret for   at en krurg skal komme innom en langhelg (og sove mye av tiden, fordi vaktene er lagt opp slik at man er på jobb over lengre tid).
Det bør kanskje nevnes at - siden jeg arbeider ved en forskningsinstitusjon, men ikke har dette som mitt spesialfelt (overhodet) - disse uttalelsene fullt og helt er et uttrykk for min egen holdning til temaet.

Mannlig omsorg.

En Hr. Farstad, styrer for en barnehage i Asker kommune, mener gutter ikke kan bli menn uten at menn jobber i barnehage. Kvinner har rett og slett ikke referanserammene for hvordan en mann skal/ bør være, mener bamsen på traktor, og påpeker videre at "samfunnet er i ferd med å gjøre menn til tapere".

 

Nå er det denne bloggers (og trebarnspappas) oppriktige mening at flere menn i både barnehager, SFO og småskoler ville være et gode, men ikke for enhver pris. Jeg ville for eksempel være svært skeptisk til å utsette min lille ettårige sønn for det mannssyn Hr. Farstad målbærer. Sjansene for at det i hans farvann også vil kunne ligge igjen en skokk "tapere"  - dvs. gutter som ikke velger å bli med Hr. Bestyrer ut i skogen for å hugge ved, men heller vil leke med utkledningsklær, med dukker i rollelek, med lekekjøkkenutsyret - er så absolutt tilstede. Men Hr. Bestyrer har sikkert et svar på det også; de har rett og slett vært utsatt for alt for mye kvinnelig omsorg, og for lite mannsrollepersoner.

 

Kjøss meg & hjelp og trøst - jeg husker en gang man forklarte homofili med at det var slik det gikk med gutter som ble boende hos mora. Jeg trodde sannelig den tid var over.

 

Og jeg gjentar: Hr Bestyrer Farstad og hans likesinnede har å ligge langt unna min sønn - og mine døtre også, for den saks skyld -

 

det er godt jeg bor i andre enden av dette til tider mistrøstige landet. 

Illegal nedlasting.

Bandet kategorisert som verdens største har akkurat besøkt lille store Oslo, traktert stasministeren med noen kodak-moments, og rast videre. 40000 mennesker betalte en god slump penger for opplevelsen, og fikk i følge rapportene det de betalte for; et profesjonelt show utført av motiverte artister. Sånt blir det penger av.

Platebransjen er dog engstelig for framtiden. Fildelingsspøkelset rir deres tradisjonelt beste inntektskilde som en mare, folk laster ned studioinnspilt musikk på nettet uten å betale for den. Bruk og eierskap til digitale kopier av deres rettmessige musikk er ute av kontroll. Og salget av de tradisjonelle lagringsmediene for musikk - først og fremst CD - synker.

Men de fleste vet at bildet ikke er helsvart for bransjen. Det kjøpes stadig enorme mengder musikk, bransjen er fremdeles lukrativ for svært mange, og teknologiske nyvinninger utgjør ikke bare en trussel for bransjen, men har også effektivisert produksjon av musikk og redusert kostnader. Og nå begynner betalingstjenestene for nedlasting av musikk å gjøre seg gjeldende i regnskapene. I følge International Federation of the Phonographic Industry (IFPI) - som produserer årlige rapporter på hvordan det går med musikksalget verden over -  har antallet ulovlig nedlastede musikkfiler sunket noe fra 2004 til 2005, fra 900 millioner til 870 millioner filer. Samtidig melder Itunes music store, verdens største musikkbutikk på nettet, om at de har passert 500 millioner solgte sanger.

Teori mot teori; noen hevder at piratkopiering og -distribusjon på nett er med på å øke interessen for musikk, at folk oppdager musikk de ikke før ville ha oppdaget, og at man rett og slett har et annet forhold til musikk lastet ned fra nettet enn den man kjøper en CD-utgave av. På en 100 GB harddisk kan man enkelt lagre mer musikk enn man noengang ville ha funnet på å kjøpe hvis man måtte betale for det. Det mest aktuelle spørsmålet for platebransjen er heller om det virkelig er slik at de som laster ned all denne musikken - som de i all hovedsak ikke ville ha betalt for uansett - slutter å kjøpe annen musikk?

Ingenting tyder på det. Og det som vil bli spennede å følge, er hva som skjer når folk er ferdige med å laste ned katalogen til favorittbandet, og favorittbandet kommer med en ny CD - vil man kjøpe denne, kanskje fra en velfungerende nettbutikk / nedlastingsservice, eller vil man fortsette å laste ned ulovlig?

Når tusener på tuserner  av publikummere fremdeles betaler gode penger for live-opplevelsen av musikk, og når studier stadig viser at de som laster ned mest også er de som kjøper mest, er man på villspor når man behandler nedlastere av for eksempel digitale versjoner av musikk man har på LP som kriminelle. Heller bør man sørge for at det finnes gode betalingstjenester der ute, som selger musikk uten spesifikke krav til hvilken avspiller man kan bruke eller hvor mange kopier man kan lage. 

The Occational Blog.

En ny blogg har sett dagens lys, og ja, det er undertegnede som nå går utaskjærs. Og hvorfor, lurer man kanskje - har ikke fyren noe å gjøre ellers?

 

Hah - åjoda! Men allikevel... det frister å børste støvet av engelsken og utfordre meg selv litt på områder det har vært sørgelig stille en stund, områder jeg behersker vel så godt på engelsk som på norsk. Med bakgrunn i forhåpningen om en gang å kunne gjøre noe fornuftig med temaet, ser jeg for eksempel for meg denne nye bloggen som en kanal for skriblerier om visuell antropologi/ dokumentarskaping, om filmteori og analyse. For å nevne noe.

 

Så får vi se om dette blir i overkant ambisiøst. 

WoW

For en forvokst guttunge med manglende interesse for tv-serier som denne, denne og denne men med et visst behov for enkel underholdning (som forøvrig dekkes av et visst inntak av oppblåste Hollywood-produksjoner som denne), har xbox'en revitalisert spillfantasten. Innimellom alt annet, lurer jeg meg til en og annen sen kveldstime der jeg veltrent sniker meg rundt hushjørner eller spiller fletta av velrenommerte verdensstjerner. Alene, eller helst med en kompis eller to.

På tross av dette mener undertegnede å ha beholdt et ikke så lite realistisk forhold til det hele, og har (bevisst) unngått å hive meg på online-spillinga, vel vitende om at sene kvelder fort blir tidlig morgen hvis man involveres sterkt nok i andres virtuelle liv. I tillegg risikerer man å begynne å snakke så rart.

Jeg har nemlig ved flere anledninger overhørt samtaler fra ellers svært oppegående, nesten middelaldrende menn der det virker som om de er innstilt på gaga-kanalen. Det er simpelthen utrolig hva slags jabber de klarer å lire av seg. Se for eksempel på dette:

"Vi var fire folk fra guilden, og hadde med en utenlandsk druid som healer. Warrioren holdt agro, ildkulene mine krittet, hunteren sendte ikke kjæledyret på feil fiender mer enn et par ganger og druiden healet... "

og

"Av alle mulige scenarier over hva som kunne gå galt, var dette rangert rett under risikoen for at en av oss egentlig var en nærsynt tauren shaman som hadde forvillet seg inn blant alliansen."

Hentet fra den virtuelle verden bygget opp rundt spillet World of Warcraft. Det er jo rett og slett sjarmerende komisk, ikke? M'sk, rett og slett.

Til man leser ting som dette. Da mister det glansen, og illusjonene faller. Det kan bli for virkelig for noen, og når flukten fra virkeligheten blir ens viktigste realitet, vises medaljens bakside. Da blir det bare trist.

Partitest

En av sommerens nettavis-agurker er interaktiv; man kan finne ut av hvilket parti man kan/ bør (alt ettersom) stemme på.  Det viser seg at man har fått ut noen interessante resultater. Blant annet er det en alvorlig diskrepans mellom hva folk tenker å velge før de tar testen og mot hvilket parti resultatet peker når testen er over. De fleste sier de vil stemme Ap, mens et overveldende flertall avtesterne havner i fanget på FrP. Se bare her:

Slik valgte test-personene før testen:
Arbeiderpartiet  24%
Høyre  22%
Fremskrittspartiet  19%
Sosialistisk Venstreparti  12%
Skal ikke stemme  6%
Venstre  5%
Kristelig Folkeparti  2%
Senterpartiet  2%
Andre partier  1%
Rød Valgallianse  1%
Kystpartiet  0%
Slik valgte test-personene i 2001:
Høyre  24%
Arbeiderpartiet  19%
Stemte ikke  17%
Fremskrittspartiet  12%
Sosialistisk Venstreparti  10%
Venstre  5%
Kristelig Folkeparti  4%
Senterpartiet  2%
Rød Valgallianse  1%
Andre partier  1%
Kystpartiet  0%

Test-resultat,


hele


landet:



 29%
 17%
 16%
 12%
 9%
 8%
 4%

Så vil noen kanskje mene at dette er et uttrykk for at det egentlig er FrP som forstår den norske folkesjela, og at det burde være det største partiet; se bare hvordan de helt åpenbart er på linje med flertallet av befolkningen!

Vel, to problemer med en slik konklusjon. For det første vet alle at denne type frivillige stemmemålinger basert på svært forenklede problemstillinger favoriserer populistiske løsningsmodeller, for det andre kan man svært gjerne påstå at mye av grunnen ligger i at folk egentlig ikke aner hva en konsekvens av FrP's politikk ville være. Dessuten ligger det en vektingsformular i bakgrunnen her som er skjult for oss, og som vil i sterk grad påvirke utfallet (er det for eksempel slik at et nei til EU peker sterkere mot venstre enn mot ytterste høyre? Se det vet vi ikke).

Uansett er det et interessant resultat - særlig fordi over 32000 har tatt den - og en påminning om at man som velger ofte er uvant med å tenke over hvilke konsekvenser politiske standpunkter vil kunne ha hvis de blir implementert.

Hva slags resultat inntastets skribler oppnådde? Ikke et direkte overraskende et, selv om jeg kanskje stemmer annerledes når det kommer til stykket.

Les mer i arkivet » Oktober 2009 » Januar 2007 » November 2006
redBRD

redBRD

37, Tromsø

Doktogradsstipendiat ved Universitetet i Tromsø, fokus på sikkerhetsteorier, vitenskapsteori og olje- og gassvirksomhet i nord. Har pauset meg ut av bloggosfæren, men søker igjen nye kommunikasjonskanaler, ettersom FB og Twitter har sine åpenbare begrensninger. Pappa til tre. Glad i snøen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits